Seilas og posisjonsbestemmelse i kartet
[Tekst i grønt er ikke pensum til Båtførerprøven]
Prosedyren når vi seiler uten GPS
Før seilasen starter skal den forberedes i kartet. Du merker av
1 – avfarende (Avf pl) og påkommende plass (Påk pl)
2 – tar ut en, eller flere kurser til eventuelle nødvendige waypoints (wp)
3 – retter for misvisning og deviasjon, og finner kompasskursen
4 – setter ut posisjonen til påk pl og til eventuelle nødvendige wp
5 – måler avstanden i kartet
6 – beregner seilingstid til påk pl, og om ønskelig til nødvendige wp
Vi kontrollerer seilasen fra avfarende (Avf pl) til påkommende plass (Påk pl), og retter kursen etter hvert som vi tar nye peilinger av fyr, lykter, sjømerker og landemerker. Underveis blir seilasen påvirket av strøm og drift – strøm setter mot, vind blåser fra: Sørlig strøm betyr strøm mot sør, nordavind betyr vind fra nord (mot sør)(!)
Vi benytter samme seilingsprosedyre som under Kartseilas med kompass og GPS, men retter kursen etter hvert som vi tar peilinger – i stedet for å ta GPS-posisjoner.
Eksempel på seilas på lykter og overett
Illustrasjonen under viser hvordan du kan kombinere seiling på lykter og overett.
Sett at vi starter rundreisen nederst t.v., kurs 033 mot overett, inntil vi kommer i hvit sektor fra fyret til babord, Fl(2)15s. Vi går kurs tilnærmet 090 i hvit sektor fra akter, inntil vi kommer i hvit sektor fra Q(3)10s. Vi går kurs tilnærmet 040 i hvit sektor, inntil vi kommer i overett fra babord. Vi tørner kurs 102 med overett’n akter inntil vi kommer i hvit sektor fra Q(3)10s. Så seiler vi med hvit sektor akter til bokstaven C, hvor vi kommer i hvit sektor fra Iso5s. Her kan vi avslutte seilasen, propp fulle av ny, praktisk erfaring! Illustrasjon: Streiffert, Bo (2004): Skipper Boka, Cappelen
Innføring i kystseilas
Terrestrisk navigasjon
Når vi har landkjenning i god sikt og er i stand til å ta peilinger fra en bestikkplass, beregnes ikke lenger fartøyets posisjon etter bestikkregning. Vi peiler fyr og lykter, flytende og faste sjømerker, loddskudd og landmerker i kystnært farvann. Vi setter ut stedlinjer og avklarer effekten av strøm, vind og feil fra rormann, slik at vi kan korrigere avvik og komme tilbake på kurs. Vi navigerer terrestrisk.
Kystseilas, peilinger og stedlinjer
De klassiske metodene for kystseilas forutsetter at vi avmerker kurs, stedlinjer, posisjoner, avstander, klokke og logg direkte i det tradisjonelle papirkartet. Vi skal nå se nærmere på de forskjellige metodene for posisjonsbestemmelse.
Peiling og avstand
Innen terrestrisk navigasjonen er det snakk om to metoder for å bestemme posisjonen:
- Peiling (vinkelmåling over kompass, gyro, radar)
- Avstand (beregning ved radar, optiske måleinstrumenter, lasermåling, eller bruk av tabell over geografisk lysvidde)
Peiling og stedlinjer
En rettvisende peiling, Rv φ (rettvisende = orientert mot geografisk nord), er den vinkelen vi får mellom peilingslinjen og meridianen gjennom stedet der vi står. Peilingslinjen er siktelinjen fra den som peiler til objektet som blir peilet. Når vi setter peilingslinjen ut i kartet i motsatt retning, fra objektet som blir peilet, får vi en stedlinje (eng.: LOP = Line Of Position).
Peilingslinjen, Rv φ 065°, er en stedlinje når den settes ut i kartet fra fyret i 245°, motsatt av den rettvisende peilingen. På fig. settes klokkeslettet kl. 1030 når peilingen foretas.
Én stedlinje gir sannsynlig plass
Én peiling gir én stedlinje. Vi kan nå anta at vi befinner oss ett eller annet sted på denne stedlinjen.
Krysspeiling, to stedlinjer gir observert plass
To peilinger gir to stedlinjer. Skjæringspunktet hvor de to stedlinjene skjærer hverandre kaller vi observert plass, OP (eng.: et fix). Forutsetningen for å ta en optisk krysspeiling er to tydelige objekter som kan peiles. Vinkelen mellom peilingene bør ligge mellom 40° og 140°, og helst så nær 90° som mulig. En krysspeiling som tas nesten samtidig, og med vinkelen mellom peilingene så nær 90° som mulig, gir oss en meget god posisjon.
To peilinger som gir to stedlinjer som skjærer hverandre. (Ill.: Fritidsbåtskipperen, Gyldendal)
Relative retninger
Når vi ikke tar utgangspunkt i himmelretningene, kan vi forholde oss til fartsretningen eller fartøyets langskipsretning, som vi gjerne kaller det. Relative retninger er da rett forut, rett akterut, tvers om styrbord, tvers om babord, forenom tvers styrbord, forenom tvers babord, aktenom tvers styrbord og aktenom tvers babord (se fig). Tvers om styrbord/babord er 90° på langskipsretningen, og forenom/aktenom tvers styrbord/babord er mellom tvers om styrbord/babord og rett forut/akterut.
(Ill.: Veien til Båtførerprøven, Damm 2007)
Relative retninger bruker vi gjerne når vi melder fra om observerte objekter som kryssende båter, skjær ol.
Heiming, eller baugpeiling
Vi styrer rett på objektet samtidig som vi leser av kursen på magnetkompasset. Kompasskursen og kompasspeilingen blir den samme. Alle forstyrrende krefter som påvirker fartøyet i henhold til Rv k, må rettes før vi kan beregne Rv φ.
Avstand og stedlinjer
Peiling og avstand gir to stedlinjer. Når vi har et fyr i rettvisende 315°, kan vi anta at vi befinner oss på en linje trukket fra fyret i retning 135°. Hvor vi befinner oss på stedlinjen kan vi ikke avgjøre. Dersom vi derimot hadde to stedlinjer som skar hverandre, eller vi visste at avstanden til fyret var 3 n.mil, ville plassen vært bestemt. I siste tilfelle ville det vært skjæringspunktet mellom stedlinjen og en sirkel om fyret med radius 3 n.mil.
Når vi peiler et fyr i rettvisende 315°, kan vi anta at vi befinner oss på en stedlinje trukket fra fyret i retning 135°. Dersom vi vet at avstanden til fyret er 3 n.mil, vil sirkelen med radius 3 n.mil være den andre stedlinjen, og observert plass (OP) er bestemt. (Ill.: H. Fjeld 1985)
Hollenderbåen fyrlykt gir lys i hvit, grønn eller rød sektor som skilles av sektorlinjene.
Sektorlinjene, som skiller mellom sektorene i kartet, regnes som stedlinjer innen terrestrisk navigasjon når vi seiler i kystnære farvann. Det kan riktig nok være en utfordring å fastslå et nøyaktig skille mellom f.eks. hvit og grønn sektor når du står ombord en sen og fuktig høstkveld. Når du krysser en sektorskillelinje/stedlinje, har du en sannsynlig plass i kartet. Det betyr at du befinner deg et eller annet sted på sektorskillelinjen. Når du kan ta en krysspeiling, har du en observert plass der de to stedlinjene skjærer hverandre i kartet. En peiling er en stedlinje når vi setter peilingslinjen ut i kartet i motsatt retning, fra objektet som blir peilet (eng.: LOP = Line Of Position). Én stedlinje gir sannsynlig plass, to stedlinjer gir observert plass, OP (eng.: et fix).
Méd, stevnemerker og overettmerker
Méd og stedlinjer finner vi overalt langs kysten, og ikke alle er konstruert for formålet. De kan like gjerne være basert på iøynefallende byggverk eller karakteristiske trekk ved landskapet. Et méd kan være siktelinjen mot to fyrlykter, to holmer, ett fyr og en holme, en jernstake og en båke, eller to andre faste merker som vi kan se fra sjøen og samtidig finne avmerket i kartet. Médets rettvisende retning får vi ved å trekke en linje gjennom punktene og lese av rettvisende retning i kartrosen i kartet. Médets nøyaktighet øker med avstanden mellom punktene i médet. Vi bør unngå méd hvor én eller begge punkter består av flytende merker, da disse kan ha drevet fra sin avmerkede posisjon. I mange kart er gode méd tegnet inn.
Forskjellige former for méd. Vi må være påpasselige ved flo og fjære, da landskapet fort kan forandre seg.
Flere former for méd. På fig. t.h. passerer fartøyet et vrak til bb hvor bare masten(e) er synlig ved laveste lavvann. (Ill.: Sailingissues.com)
Et kirketårn sammen med et silobygg kan gi oss et passende overettmerke, satt ut som stedlinje i kartet, og en spesiell del av et fjellparti kan tjene som stevnemerke. Når vi stevner et merke betyr det at vi seiler med baugen mot dette merket i en gitt distanse. Hvis vi stevner merket i uforandret kurs, betyr det at vi ikke har avdrift underveis og at vi ligger på sikker kurs.
Når vi seiler på overettmerker er det den sikreste formen for stevning. Et overettmerke er en linje som går gjennom to punkter som vi lett kan plassere, både i kartet og i kystlandskapet.
Det er gjerne satt opp slike merker ved innseilingen til havner eller i forbindelse med en trang led. Overettmerker er svært effektive når vi ønsker å holde oss nøyaktig på en anbefalt kurslinje.
Forskjellige typer overettmerker. Fartøyet har to overettlykter rett i baugen på Rv k 050°. Bb for kurslinjen ligger et skvalpeskjær som bare er synlig ved laveste lavvann, og til stb ligger et undervannsskjær på ukjent dybde. Overettlinjen til bb går over et synlig vrak til en silo/tank på land, den første til stb over et kirketårn til en vindmølle, og den siste til stb over et nordmerke til en fyrbåt. (Ill.: Sailingissues.com)
Navigasjon for viderekommende
Bestikkregning
Bestikkregning (eng. Dead Reckoning, DR) er den klassiske metoden for å beregne fartøyets nåværende og fremtidige posisjon ut fra en kjent startposisjon, når vi kjenner kurs og fart. Det engelske uttrykket for bestikkregning skal opprinnelig ha vært Deduced Reasoning, som etter hvert ble til Deduced Reckoning, forkortet til Ded Reckoning og som til slutt ble Dead Reckoning. Engelskmennene forklarer det slik: “A best guess based upon a navigator’s skillful reasoning on where he intends to go or where he believes he is”.
Kjært barn har som kjent mange navn, og på norsk brukes foruten bestikkregning, både bestikkoppgjør, seilas etter bestikk, å holde bestikk/bestikkhold, som alle betyr å beregne posisjon ved kurs og distanse. Etter bestikk (EB) betyr også plassen vi tror vi er på.
Bestikkregning hjelper oss mht når vi kan forvente landkjenning, få øye på fyr og lykter, bestemme ETA. Den aller viktigste anvendelsen ligger i å bestemme fartøyets posisjon i umiddelbar fremtid, og således unngå farer i forhold til navigeringen.
De klassiske hjelpemidlene ved bestikkregning er logg, klokke og kompass. Tidligere målte loggen bare hastigheten gjennom vannet og ikke over grunn, og magnetkompasset ble påvirket av misvisning og deviasjon, da som nå. Det fantes heller ingen avlesning for strøm eller drift, og avvik fra bestikkplass til virkelig posisjon kunne etter hvert bli betydelig.
Terrestrisk navigasjon
Når vi har landkjenning i god sikt og er i stand til å ta peilinger fra en bestikkplass, beregnes ikke lenger fartøyets posisjon etter bestikkregning. Vi peiler fyr og lykter, flytende og faste sjømerker, loddskudd og landmerker i kystnært farvann. Vi setter ut stedlinjer og avklarer effekten av strøm, vind og feil fra rormann, slik at vi kan korrigere avvik og komme tilbake på kurs. Vi navigerer terrestrisk.
Avbrutt krysspeiling, eller peiling med mellomliggende seilas
Her peiler vi to forskjellige objekter som vi ikke har i sikte samtidig, se fig.
(1) Vi peiler det første fyret fra (A) EB (Etter Bestikk) og setter ut stedlinje (1) fra fyret. Stedlinje (1) skjærer kurslinjen i (A), som oppgraderes fra EB til SP (Sannsynlig Plass).
(2) Vi setter av utseilt distanse kl 2115 i (B) EB, hvorfra vi observerer et nytt fyr.
(3) Vi flytter stedlinje (1), kalt medbrakt stedlinje (1) i figuren, til (B) EB og oppgraderer (B) til SP flyttet.
(4) Vi peiler det nye fyret kl 2115 fra (B) SP flyttet.
(5) Når vi setter av stedlinje (2) fra fyret, ser vi at denne går SW for (B) SP flyttet. Fartøyet er ført ut fra land, noe som kan skyldes strøm, drift eller kursendring underveis.
(6) Teoretisk befinner vi oss ett eller annet sted på stedlinje (2) og på medbrakt stedlinje (1), og der hvor stedlinjene skjærer hverandre må vi ha observert plass, (C) OP
(7) Vi fortsetter seilasen på kurs 130° fra (C) OP kl 2115.
Kommentar: Vi kan strides om vi seiler fra (A) 2102 SP til (B) 2115 EB, eller om ikke den mest korrekte benevnelsen bør være 2115 SP flyttet. Vi har valgt å se det slik at når vi fortsatt seiler etter bestikk, etter logg og fart med usikkerhet om vind og strøm, vil vi benevne posisjonen vi bestemmer underveis som en bestikkplass, EB. Det er først når vi flytter den gamle stedlinjen til den nye bestikkplassen at denne oppgraderes til SP flyttet.
Peiling og utseilt distanse
Her peiler vi samme objekt, i dette tilfellet samme fyr, to ganger med mellomliggende seilas. Når vi flytter stedlinjen fra den første peilingen, (A) SP, til (B) EB blir (B) oppgradert til SP flyttet. Skjæringspunktet mellom den flyttede stedlinjen og den nye stedlinjen er (C) OP. Vi ser at (C) OP kl 2115 ikke ligger på kurslinjen 130° fra (A) SP kl 2102. Fartøyet er ført inn mot land, noe som kan skyldes strøm, drift eller kursendring underveis. Vi tar det trinn for trinn:
(1) Vi setter av fartøyet i (A) EB på rettvisende kurs 130° kl 2102.
(2) Vi peiler fyret første gang kl 2102 og setter av stedlinje (1) fra fyret. Stedlinje (1) skjærer kurslinjen i (A) som oppgraderes fra EB til SP.
(3) Vi setter av utseilt distanse kl 2115 og finner (B) EB.
(4) Vi flytter stedlinje (1), kalt medbrakt stedlinje (1) i figuren, til (B) EB og oppgraderer (B) til SP flyttet.
(5) Vi peiler fyret for andre gang kl 2115 fra (B). Når vi setter av stedlinje (2) fra fyret, ser vi at denne går NE for (B).
(6) Teoretisk befinner vi oss ett eller annet sted på stedlinje (2) og på medbrakt stedlinje (1). Der hvor stedlinjene skjærer hverandre må vi ha observert plass, (C) OP.
(7) Vi fortsetter seilasen på kurs 130° fra (C) OP kl 2115.
Peiling og utseilt distanse bør ikke brukes i farvann med strøm hvis vi ikke kjenner strømmen. Med ukjent strøm er det best å bruke krysspeiling, eller peiling og avstand.
Hvis du vil lese mer om klassisk navigasjon, går du til Terrestrisk navigasjon.