I tidligere tider
[Tekst i grønt er ikke pensum til Båtførerprøven]
Man vet ikke hvem som oppfant kompasset, eller hvor det først ble brukt. De første spor finner man i gamle greske skrifter omkring 650 fvt. (før vår tidsregning), og ifølge en kinesisk ordbok fra 121 fvt. er magnetsteinen «en stein som kan gi nålen en retning».
Kineserne skal ha brukt magnetisk kompass under Tang-dynastiet (618-907 evt.). Kineserne kjente også meget tidlig til magnetsteinens egenskaper. De brukte den til å vise sør-retningen, idet de la den på et trebrett som fløt i vann. Araberne brukte magneter om bord i sine fartøyer på 700-tallet, og i gammel nordisk litteratur nevnes magnetsteinen, leidarsteinen, blant annet i forbindelse med bosettingen i Island i 874. Det er også kjent at vikingene benyttet magnetstein på samme måte som kineserne tidligere hadde gjort. Magnetstein er egentlig magnetitt, en magnetisk stein, som finnes i store deler av verden. Inndelingen av kompassrosen som ble benyttet i norrøn tid hadde 16 inndelinger, mens eldre kinesiske kompassroser kunne være basert på 24.
Kompassets funksjonsmåte
Når vi snakker om retninger til sjøs, tar vi utgangspunkt i sirkelen. Tenk deg at du befinner deg i sentrum av en kompassrose, slik at du har hele horisonten rundt deg. Dette kaller vi den naturlige horisont eller kimmingen. Synsranden blir da delt inn i 360°.
Kompassrosen er et forminsket bilde av kimmingen (den naturlige horisonten).
Kurslinjen er vinkelen mellom båtens kjøl og stedets meridian. Styrer du langs meridianen – det vil si rett mot nord eller sør – blir det ingen vinkel. Styrer du østover eller vestover, blir vinkelen 90°. På kompassrosen starter vi i nord og beveger oss rundt horisonten med urviseren. Dermed er N= nord 000°/360°, E= øst 090°, S= sør 180° og W= vest 270°. Mellom de fire hovedretningene har vi nordøst (045°), sørøst (135°), sørvest (225°) og nordvest (315°).
Magnetisk båtkompass med referanse til de magnetiske polene – stabilt, trenger hverken strøm eller vedlikehold, men må korrigeres for misvisning og deviasjon. Det mer avanserte elektroniske kompasset har referanse til de geografiske polene, er avhengig av strøm, men trenger ikke å korrigeres for misvisning.
Sannsynligvis har du også hørt uttrykkene nord-nordøst (NNE), øst-nordøst (ENE) osv. De stammer fra den gang kompasset ble inndelt i 32 streker som hver var på 11,25°. Nord-nordøst tilsvarte to streker, nordøst fire, øst-nordøst seks og øst åtte. Figuren over viser en kompassrose med både grader og streker. Hver strek er igjen delt i kvartstreker. Navnene er påført for hver strek, og vi ser at en strek tilsvarer 11,25°. En annen måte å angi retning på er å telle antall grader fra nord eller sør og korteste veien øst- eller vestover. Vi setter da en bokstav foran og en bak gradtallet for å vise hvor vi teller fra, N eller S, og hvor vi går, W eller E. S 30° W er f.eks. det samme som 210°, og S 30° E er det samme som 150°. N 30° W er lik 330°.
Hvis du ønsker å vite mer om dette, går du til Referansesystemet.