Hvorfor vi har tidevann
Tidevannet skyldes
• den relative bevegelsen mellom jorda, månen og sola
• lokale topografiske forhold
• meteorologiske forhold
De to første årsakene kan beregnes, og gir grunnlag for tidevannstabellene. Tidevannsforskjellen mellom høyvann (flo) og lavvann (fjære eller ebbe) (eng. range) kan noen steder være opp mot 17 meter, slik den er i Bay of Fundy innenfor Nova Scotia. Der er det målt forskjeller opptil 20 m ved springflo. Slike ekstreme tidevannsforskjeller skyldes også at den dominerende tidevannsperioden her faller sammen med perioden til en lokal, stående svingning. Det oppstår en kraftig resonans mellom disse to bølgefenomenene, og bølgehøyden forsterkes kraftig. Formen på kystlinja og havbunnen påvirker den vertikale forskjellen mellom flo og fjære på flere måter. I en vik med en stor munning som blir smalere i bunnen, vil for eksempel det enorme volumet av tidevann bli tvunget oppover, og forårsake større forskjeller.
Ved øyer i åpent hav er tidevannsforskjellen ubetydelig. Ved fastlandskystene er den forskjellig både med hensyn til tid og til størrelse, noe som for det meste skyldes kystens og farvannets topografi. I bukter og elvemunninger kan forskjellen mellom høy- og lavvann bli mange meter. Vi har nevnt Bay of Fundy, og ved Avonmouth i Bristolkanalen kan forskjellen bli opptil 14 m, og ved St. Malo ved Bretagne opptil 12 m. Men andre steder er det faktisk ikke tidevannsforskjeller i det hele tatt. Slike punkter er et resultat av interferens mellom flere tidevannsbølger. Vi kaller slike steder for amfidromiske punkter. Vi har et slikt punkt i Nordsjøen sørvest for Egersund. Det er derfor det er lite tidevannsforskjell langs sørlandskysten, ikke stort mer enn 20-35 cm mellom høy- og lavvann. Når vi kommer opp mot Bergen og videre nordover kan det etter hvert være en forskjell på over en meter. Langt nord langs norskekysten blir forskjellen helt opp mot tre meter. Havet flør når det går fra lavvann til høyvann, og det ebber når det går fra høyvann til lavvann. Den horisontale forflytningen av vannmassene kaller vi tidevannsstrøm, vi skiller altså mellom havstrømmer og tidevannsstrømmer. Tidevann er en periodisk forflytning av vannmassene, både i høyde- og lengderetning.
Tidevannsstrømmer
Vannstandsforandringene følges av tidevannsstrømmer som endrer seg regelmessig i styrke og retning. I sund og fjorder har vi alternerende strømmer som kan bli meget sterke, som f.eks. Saltstraumen i Salten, som er verdens sterkeste tidevannsstrøm, og Moskenesstraumen i Lofoten. Hastigheten på tidevannet er også betinget av hvilke hindringer det møter. Mellom to øyer og i trange sund inn i fjorder vil innsnevringen føre til store høydeforskjeller og tilsvarende store hastigheter på tidevannsstrømmene.
Andre virkninger av tidevannskreftene
Saltinnholdet (densiteten) i havet øker med dybden, og tidevannsstrømmene kan også fremkalle store periodiske forskyvninger av vannmassene på store havdyp. Slike interne tidevannsbølger kan ha store amplituder. Enkelte steder er det påvist at vannlagene nede i dypet kan heve og senke seg mer enn 50 m i tidevannsperioden.
Noen fakta
De fleste steder har flo og fjære to ganger om dagen Tiden det tar fra en flo til den neste, er ca. 12 timer og 25 minutter. Midt mellom, det vil si ca. 6 timer og 12,5 minutt etter flo, har vi fjære. For de fleste steder på jordoverflaten er månen viktigst for tidevannet. Sola, som er mye lenger unna enn månen, bidrar med en påvirkning som er nær halvparten, ca. 4/9-deler av månens påvirkning.
Beregning av tidevann som pensum
Beregning av tidevann langs norskekysten er pensum for Fritidsskipper D5L og alle Dekksoffisersertifikatene, men ikke for Båtførerprøven. Her følger Båtførerskolens forslag til beregning av tidevann etter norsk tabell, steg for steg.
Øystein Johnsen
Sjøkaptein MNI, Assessor
06.10.2008 © Øystein Johnsen